Først, for å gjøre en ting klart: malawiske privatskoler en helt annen sak enn norske privatskoler. I Norge er det (i mange tilfeller) slik at privatskolene blir et alternativ for de som har råd til å velge det, ikke nødvendigvis med noe annet pensum enn den offentlige skolen. I Malawi trengs privatskoler fordi landet rett og slett har for få skoler. De offentlige skolene er som regel stappfulle (vi har hørt historier om 250 elever på én lærer, tilstander som ofte fører til at elevene må sitte i trærne og følge med på undervisningen). Dessuten sier mange at de offentlige skolene i mange tilfeller er veldig lite gode, og ikke tar hensyn til nettopp spesielle behov, og så videre.
Noe av det skolen valgte å ha som hovedmantra, var at all undervisning skulle foregå på engelsk. Bortsett fra chichewa- undervisningen (det nasjonale språket). Dette fungerer veldig bra, i løpet av det halve året vi har jobbet på skolen, har vi knapt hørt noen snakke chichewa på skolen. Selv de bitte små barna prøver, og mestrer enkel engelsk.
Fram til i høst besto skolen av dette: En såkalt ”Nursery School”, noe lignende en norsk barnehage, med barn fra 2 til 4 år. Her ble barna passet på dagtid, og lært bokstavregler, etc. Ganske så forskjellig fra i Norge, hvor de bare leker når de er små! Men sånn er det nå en gang.
Videre var det barneskolen, med elever fra 5 til 15 år, kalt standard 1 til 7. Ganske likt det norske oppsettet, bortsett fra at det her er ganske vanlig at elevene går klassetrinnene om igjen (”dumping”), dersom de ikke består eksamen.
Skolen startet på tomten til den kvinnelige direktøren – i to og et halvt år hadde hun alle smårollingene inne i sitt eget hus; på dagtid hver dag fylte hun sitt eget soverom med 50 toåringer. I hagen bygde de mange små påbygg som til slutt ble til barneskolen. Det var først i år at hun fikk sin egen leilighet utenfor skolen.
Skolen har i løpet av disse tre årene vokst og utviklet seg. De har ikke mye penger, og ting har blitt gjort litt om litt. Da vi først kom hit var mange av veggene laget av papp eller tynne treplater, og ingen av elevene hadde pulter. Med hjelp fra Norge har vi litt om litt fått samlet inn penger så de har fått kjøpt seg utstyr. Det er en fantastisk skole, fordi lærerne er så engasjerte, barna så motiverte og stemningen så god.
I høst fikk de beskjeden; det skulle være omfattende skoleundersøkelser i hele Malawi, der en streng kvalitetssikring mest sannsynlig ville føre til at mange skoler ville stenges dersom skolene ikke hadde det regjeringen krevde. Dette var spennende måneder. Alle gjorde det de kunne for å innfri regjeringens krav – vi på vår side dro i gang en liten ”julegaveaksjon”, der vi fikk de nærmeste av våre venner og familier til å gi en valgfri sum til skolen fremfor å gi familien vår jule – eller bursdagsgaver i løpet av den tiden vi bor her i Malawi. Her klarte vi utrolig nok å få samlet sammen flere tusen norske kroner, og fikk lagt nytt tak på alle klasserommene (de forrige var så morkne at hver gang det regna, som er temmelig ofte i regnsesongen, måtte elevene løpe inn og vente under tak til regnet ga seg). Vi fikk også kjøpt pulter, benker, skolebøker, nye doer osv. Omtrent samtlige av disse tingene kan føres videre til et nytt bygg, noe vi var veldig opptatt av da vi kjøpte dette.
Så var tiden for skolesjekkene inne. Vi kommer nok aldri til å glemme den fredagen vi kom på skolen, intetanende, og fikk beskjed om at inspektørene hadde stengt skolen med umiddelbar virkning. Det var en tung dag. Alt føltes så urettferdig. Nei, skolen hadde kanskje ikke alt den burde ha. Men den var jo i utvikling? Og kunne de ikke heller gitt en liste over ting som måtte forbedres og gitt dem en frist, fremfor å stengt hele skolen? Alle barna som sto uten skole. Alle foreldrene som ikke visste hva de skulle gjøre. Alle lærerne som sto uten jobb, og med det arbeidsmarkedet de har i Malawi mest sannsynlig ville gjøre det ganske lenge. Nei, det var trist.
Vi fikk i ukene som kom vite at vår skole ikke var alene. I løpet av skolesjekkrunden hadde i overkant av 1000 malawiske skoler blitt stengt. Ett tusen! Folk snakket mye, og det ble klarer og klarer for oss at det var for mange. De kom til å åpne noen igjen.
For å gjøre en mange måneders lang historie kort – så ble det en andre runde med skolesjekker. Etter mye om og men, og lærere på skolen vår som ikke ga seg – ble Prosperous på ny åpnet. Men nå kun opp til standard 4, de mente bygningsstrukturene i klasserommene til de eldste barna var for dårlig.
Med dette prosjektet ønsker vi å få samlet inn nok penger til å få bygget en helt ny skolebygning som Prosperous Private School kan flytte inn i. Vi har lyst til å få så mange nordmenn som mulig til å støtte dette prosjektet – penger som for oss ikke er så altfor mye, kan være helt avgjørende for barna her nede. Siden vi var vært her i et halvt år nå, har vi blitt kjent med disse fantastiske lærerne og barna, og har sett hvor mye bra denne skolen gir både enkeltpersoner og lokalmiljøet.
Malawi trenger utdannede barn og ungdom. Vi tror på utdanning for utvikling, og denne skolen har stort potensial for å gi mange barn en bedre hverdag og fremtid. Vi håper så mange som mulig av dere vil hjelpe oss, for vi vet at vi kan klare dette sammen!
Under ser dere en supersøt film av noen av barna som danser i friminuttet:
Jeg er utrolig imponert over det dere gjør. Har selv vært i Malawi, og vet at det meste mangler. De trenger alt. Men stenging av skolen var sterkt. Her må man si at det nest beste blir det godes fiende.
SvarSlettFlott at dere tar dere tid til å rapportere så fyldig og så bra.
Skal sende noen kroner.
Hilsen Gåsemor